Min 21.blogg - Montebello oppholdet

En uke etter min tredje taxotere kur, reise jeg til Montebellosenteret utenfor Lillehammer. Det er stor pågang på kurs på senteret og jeg var veldig glad for å få plass en hel uke på Mestringskurs for brystkreftrammede. Sammen med 44 andre brystkreftrammede og 19 pårøende. Heldigvis har jeg blitt kjent med utrolig mange kjekke og hyggelig mennesker, men dessverre  mange trist og tøffe sjebner også. Vi ble en veldig fin gjeng på 10-12 damer som holdt sammen under alle måltider og også forann peisen eller tv-en om kvelden.

 Montebello senteret ligger nydeligt til, ca 20 min utenfor Lillehammer, godt oppe i fjellsiden. Det var tidligere et rekreasjonssenter for tuberkolose, så her er luften herlig. Men vi ankom i -20 kuldegrader og slik var det stor sett hele uken. På det verste, -23 grader.  Et utrolig flott sted, med nydelig rom og meget god mat og forpleining.

Hovedhensikten med selve kurset er hvordan mestre hverdagen og hvordan leve med brystkreften. Det har vært utrolig mange flotte faglige forelesninger, gruppesamtaler og fysisk aktivitet. Dessverre så tok jeg ikke sjangsen på å gå ut i kulden, siden imunforsvaret mitt nok var på det laveste under oppholdet, så jeg var forhindret fra å delta på utelunsj og spaser tur hjem, kveldskjøring med hest og slede, og morgentur med gjengen. Men noe fysisk trening fikk jeg være med på bading i herlig oppvarmet basseng og styrketrening i sal også.

Så hva har jeg lært?

Jo jeg har lært endel om at det er alvorlige bivirkninger. Konsentrasjonsvansker og hukommelsestap og Fatique, som er et trøtthetssyndrom som svært mange får, over 30%. Jeg har lært mer om å håndtere og leve med det å ha en alvorlig diagnose. Det har vært stor erfaringsutveksling av hvordan livet har vært og hvordan vi skal komme videre og jeg har lært at fysisk aktivitet er viktig, men at man må begynne litt på nytt og trene seg opp igjen. Vi skal skynde oss sakte.

Men selv om mange er rammet av Fatique, var det en kjekk pårørende som heller synes vi skulle Fatmot i stedenfor!! Det støtter jeg helt!

Det har også vært fremført mange flotte dikt og jeg har lyst å dele et med deg.

 Ingen fasit

Livet skal ikke gå opp
Det skal levast

Ingen fasit
Ingen detaljkart over
terrenget vi skal gå

Berre tonen i oss
som vi kan lytta til
på vegen

Så hvordan virker Taxotere på meg? Jo jeg har vært utrolig tom for energi og veldig trett. Sterke skjelett og muskelsmerter, høy puls og kortpusthet må jeg dessverre innrømme også. Jeg har hatt vonde utslett på hender og fingre og under føttene, og det er som om at føttene er hovnet opp og at jeg går på gummisåler med brannkopper på, det gjør skikkelig vondt. Så er det tørre slimhimmer i nese og munn og  neseblod og rennende øyne med litt øyenbetennelse. Uff og uff, kjedelig greier, men .....

Men i dag fredag, 2 uker etter siste kur, er heldigvis formen meget bra! Energien er tilbake og jeg kjenner at utslettene er på vei retur også :-) :-)

Det har vært utrolig god å komme hjem igjen også. Det er noe med at borte er bra, men hjemme er best.

 Takk igjen for at du følger bloggen min. Jeg traff på mange på Montebellosenteret som også gjorde det. Supergøy og inspirerende.

Jeg avslutter med Bjørn Eidsvåg sin vakre sang Eg ser!

Eg ser at du er trøtt,

men eg kan ikkje gå alle skrittene for deg

Du må gå de sjøl,

men er kan gå de med deg.

Eg ser du har det vondt.

men eg kan ikkje grina alla tårene for deg

Du må grina de sjøl

men eg vil grina med deg.

Eg ser du vil gi opp,

men eg kan ikkje leva livet for deg.

Du må leva det sjøl,

men eg vil leva med deg.

Eg ser at du redd,

men eg kan ikkje gå i døden for deg.

Du må smaka han sjøl,

men eg gjer død til liv for deg.

Min tyvende blogg - Trist dag igjen....

Jeg ville gjerne starte denne bloggen med bare å fortelle om min 7.kur, men jeg må dessverre starte med den triste beskjeden jeg fikk i går. Min kjære barndoms- og klubbvenninne er gått bort kun 52 år gammel. Hun har dessverre vært syk i lenge og hatt det svært tøft både fysisk og psykisk i 5-10 år. Hun etterlater seg to flotte barn og barnebarn og jeg føler med de i den triste tiden som kommer nå. Ord blir fattig i en så stund og hun er i mine tanker hele tiden

Nå reisen er over,
vår venn har fått ro.
Kun minnene lever
om vennkapets gleder.

Tiden siden siste kur før jul har vært tøff. Mye smerter i skjelett og muskler, ganske tom for energi og om ikke det var nok så fikk jeg meg nok en influensa i tillegg! Heldigvis fikk jeg 3 dager hvor følelsen var "I feel good" var tilstede før jeg fikk min syvende cellegiftkur fredag 11.1. Min 3 taxotere kur. Denne gangen slapp jeg heldigvis å bli sittende i 4 timer etter kuren og min kjære datter Benedicte var med meg på kuren. Jeg var godt oppladet fra torsdag til fredag etter et inspirende og kjekt opphold på Solstrand Fjordhotell sammen med jobben. I helgen har jeg hatt god hjelp av Dexamenthasone og jeg har fått ett par ekstra for å trappe ned i dag og morgen. Tenk at jeg er kommer så langt, en cellegiftkur igjen 1.2. :-)  At jeg har delt dette med dere har selvsagt vært hjelp til selvhjelp, men uten alle heiaropene og gode tankene fra deg, har jeg ikke kunnet klart meg uten. Den sosiale angsten jeg følte jeg fikk for å treffe på folk som hele tiden ville vite hvordan det går, er heldigvis ganske borte. Jeg har sluppet å måtte fortelle dette flere ganger for dagen når jeg har truffet bekjente. Folk har vist gjennom blogen.

Fredag 18.1. reiser jeg til Montebellosenteret for en hel uke med rehabilitering, trening og mestringskurs. Jeg gleder meg utrolig til det. Og kjenner jeg trenger litt input både i forhold til det fysiske og det psykiske. Jeg reiser med min nye venninne som også er i samme situasjon.



Kreftsykdom handler om mer enn fysiske plager, det handler om livet videre....

Takk igjen for at du følger meg og jeg lover deg at det blir en fin rapport fra Montebellosenteret neste uke.

Min nittende blogg - Godt nytt år

Ja nå er vi allerede godt inn i 2013, jeg synes ikke det er lenge siden vi stresset med millenium, men det er altså 13 år siden!! Jaja vi er 13 år mer erfaren også da :-)

Jeg hadde min 6. cellegiftkur, og andre Taxotere kur 21.12. og i og med det var jul fikk jeg noen ekstra Dexamenthason for å "trappe" litt ned over flere dager. Følte det gikk mye bedre enn forrige kur, men det kan vel skyldes at jeg var mer forberett på hva som kom denne gangen? Men jeg kan ikke skryte av at jeg har vært bra en eneste dag siden før 21.12.! Dessverre. Jeg kom meg i vertfall igjennom julen og var på julebesøk både julaften og første juledag. Andre juledag reiste jeg på hytten og der bare elsker jeg å være. Min flotte hytte ligger ved sjøen og været var jo svært så deprimerende. Jeg pleier ikke å gå til dette med været, men det var tragisk rett og slett. Regn og stiv kuling hver dag! Det ble mye inneaktiviteter i stedenfor. Nyttårs aften hadde jeg min kjære søster og supersvoger, skjønne niese Camilla og hennes datter Sia Johanna, min skjønne datter og min herlige barnebarn Mathias og Emilie. Holdt faktisk ut til kl.0200 om natten :-)

Denne andre uken har dessverre ikke vært noe bedre. Det er akkurat som jeg har influensa med vondt i hele kroppen, vond hals, litt hoste og slapp som bare det. Ingen energi!! Og det er bare en uke til ny kur! Jeg trenger å kunne våkne å si at "I feel good". Trenger å gi kroppen litt ny energi for å takle ny kur. Kjenne at jeg har lyst å gjøre noe, en "søndagstur" eller bare ha lyst å ta en tur til en venninne eller familien. Jeg orker rett og slett ikke noe :-(

Holder meg i fortet og tar ikke sjangsen på å menge meg med folk.

Jeg er et svært løsningsorientert menneske og ser alltid lyset i tunnellen og  jeg prøver å holde motet oppe. Men akkurat nå har det vært veldig tøft og jeg er rett og slett dritlei av å hangle og være syk. Men nå er det  bare to kurer igjen! Når februar er over, skal jeg være sååååååååååååååå glad!! Og la oss håpe at det som evnt har vært der, er borte for alltid!

Med disse ord ønsker jeg å takke deg igjen for at du følger meg og det jeg deler med deg.
Jeg ønsker deg et riktig godt nytt år i 2013.

Det mest beundringsverdige ved å leve,

er ikke aldri å falle,

men å reise oss hver gang vi faller